Sde Boker (hebraisk: שְׂדֵה בּוֹקֵר, bokst. Beitefelt) er en kibbutz i Negev-ørkenen i det sørlige Israel. Best kjent som pensjonisthjemmet til Israels første statsminister, David Ben-Gurion, faller det under jurisdiksjonen til Ramat HaNegev regionale råd. I 2019 hadde det en befolkning på 479. En stor jordbruksfarm eller liten landsby eksisterte her i den tidlige islamske perioden, fra slutten av det 7. århundre til tidlig på det 9. århundre. Rester av dusinvis av strukturer eksisterer, inkludert en moské nær hvor hundrevis av arabiske inskripsjoner ble funnet. Den moderne kibbutzen ble etablert 15. mai 1952 av tidligere soldater, inkludert Yehoshua Cohen som myrdet FNs utsendinger Folke Bernadotte og André Sérot i 1948. I 1953 trakk statsminister David Ben-Gurion seg fra embetet og flyttet til kibbutzen. Selv om han vendte tilbake til politikken i 1955, fortsatte han å bo i kibbutzen til sin død i 1973, da han ble gravlagt i nærheten ved Midreshet Ben-Gurion sammen med sin kone Paula Ben-Gurion. Ben-Gurion flyttet til kibbutzen inspirert av sin visjon om å kultivere Negev-ørkenen og bygge opp de omkringliggende byene som Yeruham og Dimona. Han trodde at Negev til slutt ville bli hjemsted for mange jøder som ville flytte til Israel, og han følte at Sde Boker var en pioner og et eksempel for hva som skulle følge. Hjemmet hans ble senere omgjort til et museum. I sine offisielle skrifter funderte Ben-Gurion ofte over sine anstrengelser for å forynge Negev: Ørkenen gir oss den beste muligheten til å begynne på nytt. Dette er et vitalt element i vår renessanse i Israel. For det er i å mestre naturen at mennesket lærer å kontrollere seg selv. Det er i denne forstand, mer praktisk enn mystisk, at jeg definerer vår forløsning på dette landet. Israel må fortsette å kultivere sin nasjonalitet og representere det jødiske folket uten å gi avkall på sin strålende fortid. Det må fortjene dette—som ikke er en liten oppgave—en rettighet som kun kan erverves i ørkenen. Da jeg så ut av vinduet mitt i dag og så et tre stå foran meg, vekket synet i meg en større følelse av skjønnhet og personlig tilfredsstillelse enn alle skogene jeg har krysset i Sveits og Skandinavia. For vi plantet hvert tre på dette stedet og vannet dem med vannet vi sørget for til kostnaden av mange anstrengelser. Hvorfor elsker en mor sine barn så høyt? Fordi de er hennes skapelse. Hvorfor føler jøden en tilknytning til Israel? Fordi alt her fortsatt må oppnås. Det avhenger bare av ham å delta i denne privilegerte skapelseshandlingen. Trærne i Sde Boker taler til meg annerledes enn trærne plantet andre steder. Ikke bare fordi jeg deltok i deres planting og vedlikehold, men også fordi de er en gave fra mennesket til naturen og en gave fra jødene til komposten av deres kultur. Wikipedia